-
Program
Ingen kommende hendelser funnet -
Aktive Tråder
-
Og - ja… Jeg fortsetter å glemme dette med dufter - lukt jeg merker mens jeg kjører… Har glemt det et par dager, men SKULLE få det med i dag.. not. Dagens dufter var - nylagt asfalt, en klar aroma fra forskjellige destilleri, og salt sjøluft.. -
Ja jeg suste forbi Ben Nevis på vei til Fort William 🙂 Er ikke sikker på om jeg fikk det med meg… 😂 Opp og av gårde tidlig i dag. Er på veien før kl 8, og får med meg soloppgangen over Loch Ness. Avreise uten frokost, sånn er det av og til. (Fryktelig imponert over at du husket den forrige gangen jeg gjorde dette i Italia Lars. (Ref samtale før avgang på kaia i Oslo)). Dette stedet var ikke noen vinner, og frokosten så både dyr og dårlig ut. Jeg stanser isteden og kjøper noe enkelt på et supermarked og spiser utenfor. Det er en luksus i seg selv å kunne gjøre det raskt og enkelt. I går var frokosten fremragende, og i morgen tror jeg den blir bra. Kontraster er fint. Været viser seg fra sin gode side i dag. Jeg tar sjansen på å spyle vekk det verste av sand og møkk på sykkelen, med fare for å jinxe været. Dagens etappe går nesten i sin helhet på NC500 - North Coast 500, (man kan jo tenke seg til omtrent hvor mange miles det er rundt…). NC500 går i en runde rundt store deler av The North Highlands. Den er omtalt som «et must» hvis man er i disse trakter og blir derfor et enkelt valg. Jeg setter bumerket på et skilt i begynnelsen og legger ut på det som viser seg å være tidvis svært bra vei. I dag leker jeg litt turist og stanser ved et av de større slottene i området. Dunrobin Castle er fra 1300-tallet og har intet mindre enn 189 rom. Det sender tankene tilbake til alle klanene som herjet rundt her i gamledager. Her løp de rundt i kilt og klasket hverandre i hodet med sverd og klubber… Sender også en tanke til de som må vedlikeholde noe sånt… Neste stopp er Duncansby Head Lighthouse. Legg merke til bumerket her også. Dette ligger helt i nordøst som en siste utpost. Bak meg kan man skimte Orkenøyene og bak der ligger Shetland. For meg er dette mest kjent fra værmeldingen på radio i gamledager. Jeg fortsetter, og har tørre veier hele dagen - nesten. Hadde så lyst til å kunne skrive det, men siste 5 km ble med regn. Bra timing. Værmeldingen var litt av grunnen til at jeg startet tidlig, og jeg traff temmelig bra. Nå er jeg godt plassert på Bettyhill hotell, helt nord i Skottland. Fint sted med god standard på både rom og mat 🙂 Nå blir det MotoGP, mat og planlegging av morgendagen, alt mens det regner fra seg ute. Måtte kikke på kalenderen for å vite hvilken dag det er. Har kommet i god reisemodus nå. Vet ikke hvor morgendagen tar meg enda.
-
Dagene blir kortere, nettene kaldere, og sommerens fine turer begynner å blekne. For å muntre opp (noen av) dere her er oversettelsen av Hunter S. Thompsons klassiske tekst i Cycle World «Song of the Sausage Creature» Det finnes enkelte ting i denne verden ingen har bruk for, og en knallrød, pukkelrygget 900cc café racer i overlydshastighet er en av dem – men jeg vil ha en likevel, og enkelte dager tror jeg faktisk at jeg trenger en. Det er derfor de er farlige. Alle har raske motorsykler nå om dagen. Enkelte kjører i 240 kilometer i timen på tofelts asfaltveier, men ikke ofte. Det er altfor mange motgående lastebiler, altfor mange radarkontroller og altfor mange dumme “dyr” i veien. Du må være litt gal for å kjøre disse supersporthjulene med ekstremt dreiemoment og høye hastigheter hvor som helst utenom en racerbane – og selv der vil de skremme livskiten ut av deg... Det er tross alt ikke store forskjellen på å smelle front mot front i et vogntog eller tryne sidelengs inn i tribunen. Enkelte dager får du det du vil ha, og andre dager får du det du trenger. Da Cycle World ringte meg for å spørre om jeg ville teste den nye Harley Road King, ble jeg eplekjekk og sa at jeg heller ville ha en Ducati superbike. Det virket som et stilig valg der og da, og vennene mine i superbike-miljøet ble fra seg av begeistring. «Faen så fett,» sa de. «Vi tar den med til banen og knuser de jævlene.» «Piss,» sa jeg. «Glem banen. Banen er for drittunger. Vi er Veiens Folk. Vi er Café Racere.» Café Raceren er av en annen rase, og vi har våre egne utfordringer. Høy hastighet i sjette gir på en halvannen kilometer lang rett strekning er én ting, men høy hastighet i tredjegir i en grusbelagt sving nedoverbakke er noe helt annet. Men vi liker det. En ekte Café Racer kjører hele natten gjennom et tåkehav i motorveitrafikken bare for å kaste seg inn i det noen fortalte ham var den styggeste og skarpeste svingen med minkende radius siden Djengis Khan oppfant korktrekkeren. Café Racing er i hovedsak et spørsmål om smak. Det er en atavistisk mentalitet, en merkelig miks av stusselig stil, høy fart, ren dumhet og en altomfattende hengivenhet til Café-livet og alle dets farlige gleder... Jeg er en Café Racer selv, enkelte dager – og det er en av mine fineste avhengigheter. Jeg er ikke uten arr på hjernen og kroppen min, men jeg kan leve med dem. Jeg kjenner det fortsatt grøsse nedover ryggen hver gang jeg ser et bilde av en Vincent Black Shadow, eller når jeg går inn på et offentlig toalett og hører uføre menn viske om den livsfarlige Kawasaki Trippelen... Jeg ser for meg åpne lårbeinsbrudd og svære menn i hvite sykehusfrakker som holder meg nede på en båre mens en sykepleier som heter «Bess» syr hodebunnen min sammen igjen med en symaskin. Ho, ho. Takk Gud for disse flashbackene. Hjernen er et fantastisk instrument (helt til Gud setter tennene i den). Noen hører Tiny Tim synge når de svinner hen, mens andre hører “The Sausage Creature”. Da Ducatien dukket opp i innkjørselen min, var det ingen som visste hva vi skulle gjøre med den. Jeg var i New York for å dekke en poloturnering, og folk hadde truet meg på livet. Advokaten min mente jeg burde overgi meg og gå inn i det føderale vitnebeskyttelsesprogrammet. Andre sa at det hadde noe med polomiljøet å gjøre. Motorsykkelbransjen var dråpen. Det måtte være verket til fiendene mine, eller folk som ville skade meg. Det var det usleste slaget av agn, og de visste at jeg ville bite på. Selvfølgelig. Vil du lemleste jævelen? Send ham en café racer som gjør 210 km/t. Og sleng med noen skilter, så tror han at det er en gatesykkel. Han er svak for alt som går fort. Noe som stemmer. Jeg har vært en kjenner av raske motorsykler hele mitt liv. Jeg kjøpte en fabrikkny 650 BSA Lightning da den ble lansert som «den raskeste motorsykkelen som noensinne er testet av magasinet Hot Rod». Jeg har kjørt en 225-kilos Vincent gjennom trafikken på Ventura Freeway med brennende olje på bena, og feid gjennom Beverly Hills om natten på en Kawa 750 Triple med hodet fullt av syre... Jeg har kjørt med Sonny Barger og røyket pot i mc-barer med Jack Nicholson, Grace Slick, Ron Zigler og min beryktede gamle venn Ken Kesey, en legendarisk Café Racer. Noen vil fortelle deg at sakte er bra – og det kan det vel være, - enkelte dager – men jeg er her for å fortelle deg at raskt er bedre. Jeg har alltid trodd på dette, på tross av alle problemene det har påført meg. Å bli skutt ut av en kanon vil alltid være bedre enn å bli klemt ut av en tube. Det er derfor Gud skapte raske motorsykler, kamerat... Så da jeg kom tilbake fra New York og fant en ildrød rakett av en sykkel i garasjen min, skjønte jeg at jeg var tilbake i test-bransjen. Den fabrikknye Ducati 900 Campione del Mundo Desmodue Supersport double-barreled magnum Café Racer fylte meg med en følelse av begjær hver gang jeg så på den. Andre hadde det på samme måte. Garasjen min ble raskt en magnet for siklende superbike-groupies. De kranglet og kjeftet på hverandre om hvem som skulle få være den første til å hjelpe meg med å evaluere det nye leketøyet mitt... Og jeg trengte selvfølgelig et visst spekter av meninger utover min egen for å bedømme denne motorsykkelen ordentlig. Woody Creek Perverse Miljøtestanlegg er langt unna Daytona eller sprintløp på Pacific Coast Highway, hvor lag med storsylindrede Kawasakier og Yamahaer sies å kjøre mot hverandre i livsfarlige «chicken»-spill i 160 kilometer i timen... Nei. Ikke alle som kjøper et svindyrt dreiemoment-monster lengter etter å gå ut i et flammehav på en offentlig gate i L.A. Enkelte av oss er skikkelige folk som ønsker å holde oss unna legevakten, men som likevel vil blåse gjennom neo-trafikkorker i boligstrøk når vi føler for det... Til det trenger vi Finere Maskineri. Noe vi hadde – ingen tvil om det. Ducati-folkene i New Jersey hadde av en eller annen grunn valgt å sende meg 900SS/sp for testing – framfor deres 916 sykt raske, toppmoderne superbike-baneracer. Den var altfor rask, sa de – og vanvittig dyr – til å låne ut for testing til en gjeng halvgalne Colorado-cowboyer som tror de er café racere i verdensklasse. Ducati 900 er en finmekanisk maskin. Naboene mine kalte den vakker og beundret de sportslige linjene. Den stygge lille jævelen så ut som den gjorde 140 km/t selv da den sto stille i garasjen min. Å ta den ut på veien var imidlertid en genuint skremmende opplevelse. Jeg hadde ingen fartsfølelse før jeg lå i 140 og nærmet meg raskt en gjeng pickuper som var på vei inn i en våt sving langs elva. Jeg trakk i begge bremsene, men det var bare forbremsen som virket, og jeg slo nesten stiften. Jeg var ute av kontroll og glodde rett inn i eksosrøret på en postbil, mens jeg desperat tråkket etter bakbremspedalen som jeg simpelthen ikke klarte å finne... Jeg er for høy for disse moderne racersyklene; de er ikke bygd for førere over 175 cm, og den tilbaketrukne bremspedalen var ikke der jeg trodde den skulle være. Middels høye italienske halliker som liker å kappkjøre fra den ene kaféen til den andre på bulevardene i Roma liggende flat over tanken setter kanskje pris på dette, men ikke jeg. Jeg lå krumbøyd over tanken som en person som stupte uti et basseng som ble tømt i går. Kablaam! Smalt i betongbunnen, kjøttet revnet av, et “Sausage Creature” uten tenner, ødelagt for resten av livet. Vi elsker alle Dreiemoment, og enkelte av oss har strøket med over styret fra tid til annen – og det er alltid smerte i det... Men det er også moro I det, det dødelige elementet, og moro er det du får når du vrir på denne monstergassen. BOOM! Umiddelbar take-off, ingen hyling eller hvining rundt som en idiot med tennene bitt sammen om tunga og hjernen tom for alt annet enn frykt. Nei. Denne jævelen graver seg rett ned og skyter deg rett ned i røret, på godt og vondt. På min første akselerasjon traff jeg andregir og passerte fartsgrensen på en tofelts asfaltvei full av gårdstrafikk. Innen jeg girte opp til tredje, lå jeg i 120 og turtallstelleren var knapt over 4000 omdreininger.... Og det var da den fikk vind i seilene. Fra 4000 til 6000 i tredjegir tar deg fra 120 km/t til 150 på to sekunder – og etter det, kamerat, har du fortsatt fjerde, femte og sjette gir. Ho, ho. Jeg kom aldri til sjettegir, og jeg var aldri langt inne i femte. Dette er en skammelig innrømmelse for en fullblods Café Racer, men la meg fortelle deg noe, min venn: Denne motorsykkelen er ganske enkelt for forbanna rask til å kjøre i fart i noe som helst slags normal veitrafikk med mindre du er klar til å gå rett ned midtstripen med ballene i brann og et stumt skrik i halsen. Når den rettes i riktig retning i høy fart, har den imidlertid unaturlige evner. Dette oppdaget jeg utilsiktet da jeg nærmet meg en skarp sving over noen togskinner, - jeg så at jeg kjørte altfor fort og at min eneste sjanse var å svinge til høyre og gi full gass i et desperat forsøk på å hoppe over svingen ved å bli luftbåren. Det var et dristig og nebbete trekk, men det var nødvendig. Og det fungerte: Jeg følte meg som Evel Knievel da jeg svevde over skinnene med regnet i øynene og kjevene sammenbitt av skrekk. Jeg prøvde å spytte ned på skinnene da jeg passerte dem, men munnen min var for tørr... Jeg landet hardt på veikanten og mistet grepet et øyeblikk da Ducatien begynte å kaste vilt på bakenden inn i motgående trafikk. I to eller tre sekunder sto jeg ansikt til ansikt med “The Sausage Creature”.... Men på et forunderlig vis retter jævelen seg opp. Jeg passerte en skolebuss på høyresiden og fikk kontroll over sykkelen lenge nok til å gire ned og svinge inn på en forlatt grusvei hvor jeg stoppet og slo av motoren. Hendene mine hadde låst seg som klør og resten av kroppen var nummen. Jeg var kvalm og gråt etter mamma, men ingen hørte meg, og så gikk jeg inn i en transe i 30 eller 40 sekunder før jeg endelig klarte å tenne en sigarett og roe meg nok ned til å kjøre hjem. Jeg var for hysterisk til å gire, så jeg kjørte hele veien i førstegir i 60 kilometer i timen. Sann! Hva er det jeg sier? Røverhistorier, ho, ho... Vi er motorsykkelfolk; vi går med rak rygg og ler av det som er morsomt. Vi driter på brystet til det Merkelige.... Men når vi kjører veldig raske motorsykler, kjører vi med ulastelig fornuft. Vi kan nok misbruke et stoff her og der, men bare når det passer seg. Det endelige målet på enhver førers ferdigheter er det inverse forholdet mellom hans foretrukne kjørehastighet og antallet stygge arr på kroppen hans. Det er så enkelt: Hvis du kjører fort og krasjer, er du en dårlig fører. Og hvis du er en dårlig fører, bør du ikke kjøre motorsykkel. Fremveksten av superbike-sykler har skjerpet denne ligningen drastisk. Motorsykkelteknologien har tatt et enormt leap fremover. Ta Ducatien. Vil du ha optimal marsjfart på denne jævelen? Prøv 140 km/t i femtegir på 5500 omdreininger – og akkurat da ser du en elg midt i veien. KABLAAM. Møt “The Sausage Creature”... Eller kanskje ikke: Ducati 900 er så fint konstruert, så balansert og har så sterkt dreiemoment at du kan ligge i 140 km/t i femte gir gjennom en 50-sone og slippe unna med det. Sykkelen er ikke bare rask – den er ekstremt kjapp og responsiv, og den vil gjøre fantastiske ting... Det er som å kjøre en Vincent Black Shadow, som ville kjørt fra et F-86 jagerfly på rullebanen under avgang, men til slutt ville F-86-en lette mens Vincenten ikke gjorde det, og det var ingen vits i å prøve å svinge den. SMACK! “The Sausage Creature” slår til igjen. Det er imidlertid en fundamental forskjell på de gamle Vincentene og den nye rasen superbikes. Hvis du kjørte Black Shadow i toppfart over lengre tid, ville du nesten garantert dø. Det er derfor det ikke finnes mange livstidsmedlemmer i Vincent Black Shadow Society. Vincenten var som en kule som gikk rett frem; Ducatien er som den magiske kulen i Dallas som gikk sidelengs og traff JFK og guvernøren i Texas samtidig. Det var umulig. Men det var det terrifiserende sidelengshoppet mitt over togskinnene på 900SS-en også. Sykkelen gjorde det enkelt, med elegansen til en flyktende bakgårdskatt. Landingen var så myk at jeg husker jeg tenkte: «Faen ta, hvis jeg hadde gitt litt mer gass, kunne jeg ha nådd mye lenger.» Kanskje dette er den nye Café Racer-machoen. Min sykkel er så mye raskere enn din at jeg utfordrer deg til å kjøre den, din halte lille dritt. Har du baller nok til å kjøre dette BUNNLØSE HULLET AV DREIEMOMENT? Det er holdningen til den nye tidsalders superbike-freak, og jeg er en av dem. Enkelte dager er de omtrent det morsomste du kan ha med klærne på. Vincenten drepte deg bare mye raskere enn en superbike vil gjøre. En idiot kunne ikke kjøre Vincent Black Shadow mer enn én gang, men en idiot kan kjøre en Ducati 900 mange ganger, og det vil alltid være en hårreisende type moro. Det er Fartens Forbannelse som har plaget meg hele mitt liv. Jeg er en slave av den. På gravsteinen min vil de hugge inn: «DET GIKK ALDRI FORT NOK FOR MEG.» Ha en god helg. -
Av stoppitide · Skrevet
Du er vel nær Ben Nevis nå? Det ser ekte eventyrlig ut i bakgården til Highlander-"Tarzan"😁 Bildene er vel bra nok de👍 Ærefullt å bli en mytisk legende og forbilde for unge menn (selv om de blander alder inn i saken) Neste langtur kan bli ergonomisk bedre med clip ons? Igjen; alder irrelevant😁😁 Takk for at vi får være litt med på opplevelsene🍿 -
Er oppe kl 7 og har sovet godt. Jeg føler at jeg klarer meg ganske bra til tross for helsa. Orker ikke like mye som i «gamle dager», men så er jeg jo ikke 18 heller. Har litt vondt i nakken og albuene, ellers ganske bra. Dagens ferd tar meg først forbi Glasgow. Jeg hopper bukk over alle store steder, men her bommer jeg på navigeringen og først på tredje forsøk kommer jeg meg riktig forbi. Fikk drillet rundkjøring «feil vei» i dag, og nå begynner jeg å få draget på det 🙂 Deretter kjører jeg gjennom et sted som «bare» heter Glencoe. Jeg ble anbefalt å kjøre der av et par på hotellet i dag tidlig, og det var i riktig retning, så hvorfor ikke. Det var HELT FANTASTISK. Det er på et vis inngangen til The Highlands, som har stått svært langt opp på ønskelisten i fryktelig mange år. Etter at jeg så filmen The Highlander (fra det episke året 1986) har jeg alltid hatt lyst til å besøke området. Bilder gjør det på ingen måte rett. Jeg storkoste meg, og værgudene var ganske blide de også. Ellers har jeg begynt å venne meg til at det regner stadig vekk, og at vegbanen veldig ofte er våt, av og til veldig våt. Det synes nok ikke så godt på bildene, for når det er sånn gidder jeg ikke ta bilder… Etter at området var passert stanset jeg ved en kro for å hvile litt. Der kom jeg i prat med Ares fra Hellas, som kjørte en Honda. Han er 72 år og har snudd livet litt på hodet. Var lei av å kjøre lastebil, pensjonerte seg og begynte å kjøre motorsykkel. I fjor kjørte han gjennom Iran, og ned til Hormuzstredet. Han har vært i 43 land sier han, og nå står Irland og Island for tur etter Skottland. Så - turen min er bare småtteri 🙂 Etter en stund sier jeg takk for meg, og begir meg tilbake til sykkelen min. Der blir det fort tydelig at de tre som står utenfor bilen ved siden av gjerne vil prate. De spør hvor jeg kommer fra, og når jeg forklarer det blir de helt over seg. «Tenk at jeg har kjørt helt derfra!!» Selv kommer de tre fra India, men har riktignok bare kjørt bilen fra London. Den ene av dem spør så forsiktig og høflig han klarer: «Sir, may I ask how old you are?» Joda - klart det, jeg har blitt 60 år sier jeg. «Oohhh. Wow» sier han da, «When I am old, I want to be like you sir.» sier han med store øyne. Så vil de fotograferes sammen med meg og sykkelen, en og en, og alle tre. Jeg forsøkte å tone det litt ned, sa de burde snakke med Ares der borte, men de var helt uinteressert. Var vel fordi han kjørte en Honda tenker jeg 🙂 Jeg tar dem alle i hånden, Ahmed, Mohamed og Said, og sier takk for meg. De setter seg i bilen men kjører ikke før de ser meg kjøre av gårde. Jeg fortsetter min ferd, som jeg også i dag strakk litt mer enn optimalt. Vil forsøke å komme helt nord før jeg må snu. Vil heller ha litt å gå på når jeg kjører sørover igjen, slippe et race i dårlig vær for å rekke fergen. Jeg kommer til Loch Ness, som er veldig mye større enn jeg har forestilt meg. Her gikk jeg nok i turistfella. Den perfekte beliggenheten midt på Loch Ness passer veldig bra i forhold til avstand for dagens etappe og retning videre. Det gjorde at et rom til halv pris av de andre ble dagens valg. Det var nok en liten bom ser jeg når jeg kommer fram, men sånn er det av og til. Hadde det litt på følelsen. Some you win, some you loose. Det betyr at jeg isteden flotter meg litt i morgen. Har booket meg inn på et lekkert sted HELT nord på fastlandet av Skottland. Været har vært ganske bra i dag, og er meldt brukbart i morgen. Så jeg forter meg videre nordover mens det ser bra ut. I morgen har jeg to valg, en kort og en lang vei. Den jeg ikke velger blir antagelig en del av veien sørover igjen. Nå sitter jeg og spiser Haggis, noe jeg også har vært nysgjerrig på siden filmen i 1986. Det var bedre enn fryktet 🙂
-
Anbefalte innlegg